"Livet går"
"You can keep your gifts and talents. I work hard". Dette var slagordet til en musikerprofil jeg kom over på instagram. Jeg skulle ønske jeg hadde forstått mye tidlighere i livet at det er ikke talentet det kommer an på.
Det er noe annet, men hva? Arbeid? En dragning, et ønske fra hjertet, et kall? Hva drømmer du om å gjøre? Mest sannsynlig finnes det mange som er dyktigere enn deg til å gjøre akkurat det. Hvorfor skal du så gjøre det likevel? Det finnes så mye talent i verden, så mange brilliante kunstnere, så mange flotte kunstverk. Hvorfor skal så jeg, som ikke engang har kunstutdannelse, vie min tid til å male og lage bilder? Som barn tegnet jeg alltid. Men har jeg talent?
Vi mennesker vurderer hverandres medfødte talent. Hvor kommer talentet fra? Hvor stort og unikt er det? Slektninger fra både min fars og min mors side har kommet til meg og fortalt at talentet for å male finnes i slekten på deres side. Forsåvidt hyggelig å høre dette, men MÅ talentet komme fra slekten? Handler det ikke om hva vi velger å gjøre?
"Vil du hugsa meg? II" - samproduksjon med min talentfulle bror.
Jeg skulle ønske at jeg hadde sammenlignet meg og mine talenter mindre med andre opp gjennom årene. Og jeg vil gjerne slutte å vurdere og sammenligne andres talenter også. Jeg har selv grepet meg i å vurdere mine barns talenter opp mot hverandre. Jeg har gjort meg opp en mening om hvem av mine tre sønner som er mest kunstnerisk anlagt, hvem av dem som er best på allmennkunnskap og data, hvem som har best balltekke, hvem som har best anlegg for å drive med idrett og hvem som trolig vil bli god til å lage mat. Det er viktig og riktig å speide etter talenter hos sine barn. Og det er uunngåelig at vi ender opp med å stimulere noen talenter i dem, mens andre blir liggende ubrukt.
Likevel, dette fokuset på talent og denne sammenligningen mellom oss mennesker - både søsken og andre - hva gjør den med oss? Jeg hadde vel ikke noe spesielt talent innenfor kunst? Jeg visste da om andre som var mye flinkere enn meg? Jeg ble også forvirret av de talentene jeg så at jeg hadde. Jeg som var så god i matematikk og hadde så gode karakterer, burde ikke jeg bli ingeniør? Eller lege? Er det ikke slik at den som har evnen har plikten? Og jeg utdannet meg. Ikke fordi andre presset meg til noe som helst, men fordi jeg troddde det var det jeg ville og skulle. Dessuten var jeg flink til det. Jeg har flere evner som fikk langt større fokus i utdanningssystemet enn mine kunstneriske og kreative sider. Som kristen brukte jeg også mye tid på å lure på Gud hadde en formening om hvordan jeg skulle leve livet mitt. Og jeg hørte ikke noe om kunst...
Så presset altså likevel denne trangen til å male seg frem. Parallelt med studier, barn, innredning, husbygging, jobb... Jeg våget å slå meg løs på stadig større format. Først kun på papir, siden på lerret. En givende hobby? Noen så bildene mine, oppmuntret meg til å vise dem frem. Kunne jeg det? Jeg tok til meg et mot jeg den dag i dag ikke fortstår hvor kom fra og lagde utstilling. Så kom det altså mennsker som jeg så bli berørte av akkurat mine bilder. Mange mennsker! Og de ble så berørte at de var villige til å betale penger for bildene mine. Så berørte at de ønsket å ha bildene på veggen og se på dem dag etter dag! Jeg var sjokkert. Visste ikke disse menneskene at det fantes dyktigere og mer talentfulle kusntnere der ute? Var de klar over at det vrimler av mer velutdannede og premierte penselsvingere i verden? Jeg var overlykkelig og vettskremt. Så skremt at jeg faktisk ikke helt kunne romme tanken på å leve av å lage bilder. Jeg gikk tilbake til min gamle jobb, slik som jeg hadde planlagt. Den var jo tross alt både meningsfull og nyttig. Det som siden skjedde var at jeg fikk det så travelt at jeg ikke fikk malt et eneste bilde på to år. Jeg fikk det så travelt. Eller... jeg lot meg selv få det så travelt. Jeg hadde et valg, selv om jeg ikke så det der og da. I ettertid ser jeg at jeg trolig var såpass skremt av det hele at jeg flyktet inn i tidsklemma med jobb og familieliv. Jeg våget ikke helt å tenke tanken ferdig. Hadde jeg kanskje hadde valgt feil utdannelse og karriere? Studiepoeng tilsvarende 8 år forgjeves?
"Fullt lys i hiet, det er vår!"
Jeg klandrer verken Gud, mine foreldre, skolesystemet eller andre for at jeg ikke engang tenkte tanken på å bli kunstner fra begynnelsen av. Jeg er takknemlig for min akademiske utdannelse, min arbeidserfaring og for at livet mitt har blitt som det har blitt. Jeg hadde malt andre bilder om jeg hadde gått en annen livsvei. Bilder som kanskje hadde talt til andre mennesker enn de som blir berørt av bildene mine nå. Og det å ha en akademisk utdannelse å falle tilbake på, en deltidsjobb ved siden av der jeg er fagperson, gjør at jeg er fullstendig fri når jeg maler. Jeg har ingenting å bevise, ingen regler å forholde meg til, jeg følger min intuisjon, dragningen i magen mot bestemter farger, linjer og motiv.
Jeg har tatt et valg om å prøve å slutte å være opptatt av talent og heller fokusere på inspirasjon, glød og drømmer. Det er ikke sant at den som har evnen har plikten. Den som har evnen har muligheten! Men jeg vil ikke lenger la meg styre verken av hva jeg er god til eller hva det er behov for. Hva føler jeg meg guidet til å bidra med her i verden? Når har jeg det så gøy at tiden forsvinner? Som regel liker vi jo også å drive med det som vi har lett for, så jeg sier ikke at talent ikke spiller noen rolle. Og selvfølgelig er det også viktig å gjøre noe det er bruk for og som er nyttig også for andre. Men jeg er usikker på om det er så smart å stake ut livsveien etter disse kriteriene. Først ved livets slutt, og kanskje ikke engang da, vi vil kunne vurdere hva som var nyttig og unyttig av det vi valgte å bruke kreftene våre på. Uansett er livet ingen talentiade. Det handler om hva vi velger å gjøre, og det kan alltid skapes noe unikt og nytt ut fra det utgangspunktet vi har her og nå. Heldigvis!
En person (jeg nevner ikke navn!!!) sa "det der skulle nå jeg også klart å male" da vedkommende så bildet "To hus, eit tre og all denne våren". Og det er sant. Det finnes mange som har talent! Men for å sitere Craig Damrauer:
Modern art = I could do that + Yeah, but you didn't
