Av og til er det faktisk størrelsen det kommer an på

"Tenker på deg natt og dag" - mitt hittil største bilde. Se videopresentasjon HER

I løpet av disse årene jeg har malt, har jeg stadig gått opp i format på maleriene mine. Størrelse er et viktig aspekt ved et kunstverk. Et stort bilde krever sin plass på en helt annen måte enn et lite. Både rent fysisk i et rom, men også mentalt både i meg som lager bildet og hos betrakteren.

Store bilder kan være påtrengende. I starten syntes jeg det var skikkelig skummelt å skulle male på store, kostbare lerreter. Hvem trodde jeg at jeg var? Det føles fremdeles mye mer sårbart å male store bilder enn små. Det er som å skru opp volumet på en mikrofon, det du sier kommer fram på en helt annen måte. Potensialet for å være plagsom og påtrengende blir mangedoblet. Det blir (heldigvis) også potensialet for å få utløp for de store følelsene og fargegleden.

Det å våge å gå opp i format har gjort noe med min personlighet. Ikke bare kan jeg kjenne en barnslig glede av å lage noe STORT ala den barn kan kjenne når de bygger et høyt tårn. Det har gjort noe med meg å våge å ta plass. Det er ikke alltid jeg syns det er behagelig å være så synlig. Men jeg velger å være det likevel. Mine store bilder hjelper meg å være synlig "på tross", minner meg om å våge å være meg selv. Er "meg selv" på mine vegner når jeg egentlig ikke tør.

Når jeg ser store flater med farger og former som utelukkende kommer fra meg, lærer jeg litt mer om hvem jeg. Samtidig som jeg også blir fylt av en følelse av undring, av å ikke helt forstå meg.


LinaLyng

Ingen talentiade

"Livet går"

"You can keep your gifts and talents. I work hard". Dette var slagordet til en musikerprofil jeg kom over på instagram. Jeg skulle ønske jeg hadde forstått mye tidlighere i livet at det er ikke talentet det kommer an på.

Det er noe annet, men hva? Arbeid? En dragning, et ønske fra hjertet, et kall? Hva drømmer du om å gjøre? Mest sannsynlig finnes det mange som er dyktigere enn deg til å gjøre akkurat det. Hvorfor skal du så gjøre det likevel? Det finnes så mye talent i verden, så mange brilliante kunstnere, så mange flotte kunstverk. Hvorfor skal så jeg, som ikke engang har kunstutdannelse, vie min tid til å male og lage bilder? Som barn tegnet jeg alltid. Men har jeg talent?

Vi mennesker vurderer hverandres medfødte talent. Hvor kommer talentet fra? Hvor stort og unikt er det? Slektninger fra både min fars og min mors side har kommet til meg og fortalt at talentet for å male finnes i slekten på deres side. Forsåvidt hyggelig å høre dette, men MÅ talentet komme fra slekten? Handler det ikke om hva vi velger å gjøre? 

"Vil du hugsa meg? II" - samproduksjon med min talentfulle bror. 

Jeg skulle ønske at jeg hadde sammenlignet meg og mine talenter mindre med andre opp gjennom årene. Og jeg vil gjerne slutte å vurdere og sammenligne andres talenter også. Jeg har selv grepet meg i å vurdere mine barns talenter opp mot hverandre. Jeg har gjort meg opp en mening om hvem av mine tre sønner som er mest kunstnerisk anlagt, hvem av dem som er best på allmennkunnskap og data, hvem som har best balltekke, hvem som har best anlegg for å drive med idrett og hvem som trolig vil bli god til å lage mat. Det er viktig og riktig å speide etter talenter hos sine barn. Og det er uunngåelig at vi ender opp med å stimulere noen talenter i dem, mens andre blir liggende ubrukt. 

Likevel, dette fokuset på talent og denne sammenligningen mellom oss mennesker -  både søsken og andre - hva gjør den med oss? Jeg hadde vel ikke noe spesielt talent innenfor kunst? Jeg visste da om andre som var mye flinkere enn meg? Jeg ble også forvirret av de talentene jeg så at jeg hadde. Jeg som var så god i matematikk og hadde så gode karakterer, burde ikke jeg bli ingeniør? Eller lege? Er det ikke slik at den som har evnen har plikten? Og jeg utdannet meg. Ikke fordi andre presset meg til noe som helst, men fordi jeg troddde det var det jeg ville og skulle. Dessuten var jeg flink til det. Jeg har flere evner som fikk langt større fokus i utdanningssystemet enn mine kunstneriske og kreative sider. Som kristen brukte jeg også mye tid på å lure på Gud hadde en formening om hvordan jeg skulle leve livet mitt. Og jeg hørte ikke noe om kunst... 

Så presset altså likevel denne trangen til å male seg frem. Parallelt med studier, barn, innredning, husbygging, jobb... Jeg våget å slå meg løs på stadig større format. Først kun på papir, siden på lerret. En givende hobby? Noen så bildene mine, oppmuntret meg til å vise dem frem. Kunne jeg det? Jeg tok til meg et mot jeg den dag i dag ikke fortstår hvor kom fra og lagde utstilling. Så kom det altså mennsker som jeg så bli berørte av akkurat mine bilder. Mange mennsker! Og de ble så berørte at de var villige til å betale penger for bildene mine. Så berørte at de ønsket å ha bildene på veggen og se på dem dag etter dag! Jeg var sjokkert. Visste ikke disse menneskene at det fantes dyktigere og mer talentfulle kusntnere der ute? Var de klar over at det vrimler av mer velutdannede og premierte penselsvingere i verden? Jeg var overlykkelig og vettskremt. Så skremt at jeg faktisk ikke helt kunne romme tanken på å leve av å lage bilder. Jeg gikk tilbake til min gamle jobb, slik som jeg hadde planlagt. Den var jo tross alt både meningsfull og nyttig. Det som siden skjedde var at jeg fikk det så travelt at jeg ikke fikk malt et eneste bilde på to år. Jeg fikk det så travelt. Eller... jeg lot meg selv få det så travelt. Jeg hadde et valg, selv om jeg ikke så det der og da. I ettertid ser jeg at jeg trolig var såpass skremt av det hele at jeg flyktet inn i tidsklemma med jobb og familieliv. Jeg våget ikke helt å tenke tanken ferdig. Hadde jeg kanskje hadde valgt feil utdannelse og karriere? Studiepoeng tilsvarende 8 år forgjeves?

"Fullt lys i hiet, det er vår!"

Jeg klandrer verken Gud, mine foreldre, skolesystemet eller andre for at jeg ikke engang tenkte tanken på å bli kunstner fra begynnelsen av. Jeg er takknemlig for min akademiske utdannelse, min arbeidserfaring og for at livet mitt har blitt som det har blitt. Jeg hadde malt andre bilder om jeg hadde gått en annen livsvei. Bilder som kanskje hadde talt til andre mennesker enn de som blir berørt av bildene mine nå. Og det å ha en akademisk utdannelse å falle tilbake på, en deltidsjobb ved siden av der jeg er fagperson, gjør at jeg er fullstendig fri når jeg maler. Jeg har ingenting å bevise, ingen regler å forholde meg til, jeg følger min intuisjon, dragningen i magen mot bestemter farger, linjer og motiv. 

Jeg har tatt et valg om å prøve å slutte å være opptatt av talent og heller fokusere på inspirasjon, glød og drømmer. Det er ikke sant at den som har evnen har plikten. Den som har evnen har muligheten! Men jeg vil ikke  lenger la meg styre verken av hva jeg er god til eller hva det er behov for. Hva føler jeg meg guidet til å bidra med her i verden? Når har jeg det så gøy at tiden forsvinner? Som regel liker vi jo også å drive med det som vi har lett for, så jeg sier ikke at talent ikke spiller noen rolle. Og selvfølgelig er det også viktig å gjøre noe det er bruk for og som er nyttig også for andre. Men jeg er usikker på om det er så smart å stake ut livsveien etter disse kriteriene. Først ved livets slutt, og kanskje ikke engang da, vi vil kunne vurdere hva som var nyttig og unyttig av det vi valgte å bruke kreftene våre på. Uansett er livet ingen talentiade. Det handler om hva vi velger å gjøre, og det kan alltid skapes noe unikt og nytt ut fra det utgangspunktet vi har her og nå. Heldigvis! 

En person (jeg nevner ikke navn!!!) sa "det der skulle nå jeg også klart å male" da vedkommende så bildet "To hus, eit tre og all denne våren". Og det er sant. Det finnes mange som har talent! Men for å sitere Craig Damrauer: 

Modern art = I could do that + Yeah, but you didn't 

Eit av mine første bilde

Akvarell uten tittel, Lina Valland, 1994

I dag vil eg dela med deg eit bilde som eg mala då eg var 16 år. Det er ikkje noko stort kunstverk, men eg har veldig gode minner til korleis det var å mala dette bildet. For første gong nytta eg bevisst ein spesiell teknikk. Eg bestemte meg for å nyta kvart penselstrøk, ta lange strøk i vakre fargar, eg liksom mediterte medan eg heldt på, heilt utan tanke for det ferdige resultatet eller plan for korleis bildet skulle bli til slutt. Eg bestemte meg for at kvart drag med penselen skulle vera fint og at kvar bit av bildet skulle ha ein eigenverdi, dvs at bakgrunnen skulle vera like dekorativ og fint mala som motivet. Det er morsomt å sjå tilbake på sånne bilde som representerer milepælar i utviklinga mi. Det var også eit slags sorgarbeid å mala dette bildet. Eg hadde nyleg mista to venner som drukna på fjorden (jmf blome-diktet frå eit tidlegare blogginnlegg). Personleg syns eg at eg framleis kan sjå at det ligg ungdomssterke kjensler i penseldraga, men det er kanskje berre eg som ser det?

Bli med meg til ein ny by

"Bli med meg til ein ny by"

Å reisa er ikkje berre å koma seg vekk, men også koma nærare seg sjølv. Ei reise kan gje livet ny giv og ny retning. Å reise kan både vera å ta pause og ta fart. 

Det blir sagt at "å reisa er å dø ein smule". Det er eit sitat eg har grunna mykje på og som eg syns det er mykje sant i. Eg elskar å reisa, men eg er også ganske stressa rett før eg skal avgårde. Dagen før eg avreise angrar eg nesten alltid på at eg har bestillt billettar, sjølv om eg har lengta aldri så mykje etter å reisa. Men eg har aldri angra i ettertid. For som ei av mine beste venninner frå ungdommen alltid har sagt: "opplevelsar er opplevelsar". Opplevelsar ville ein ikkje vore forutan sjølv om det kan vera litt kronglete der og då. Ein treng å ta ut på eventyr av og til for å sjå sin eigen kvardag og sitt eige liv med litt nye auge, for å kunna kjenna på at "borte bra, men hjemme best". 

Eit av mine desiderte favorittreisemål, og min yndlingsby i verda er Paris. Første gong eg kom til Paris, var våren 2007, nokre månader etter at me flytta hit me bur no. Eg var nett ferdig med ei lang akademisk utdanning som eg lengta etter å få nytta i arbeidslivet, men det tok nokre månader før eg fekk jobb. Me hadde endeleg teke det O store valet om kvar me skulle busetja oss fast her i verda, og eg kjende på ei aldri så lita usikkerheit på om me hadde teke rett val. I etteritd ser eg tilbake på den tida som ganske tung og forvirrande. Så fann eg altså ut at eg ville ta familien med til Paris. Eg hadde aldri vore der før, og kvar eg tok det frå veit eg ikkje heilt. Det er jo kanskje heller ikkje det opplagde reisemålet med små barn. 

Me var berre vekke fire dagar, likevel vart den reisa eit vendepunkt for meg. Eg fekk liksom livsgleda tilbake, begynte å digga livet igjen. Eg kjente at når eg no hadde gjennomført draumen om å dra til Paris med familien, ja så er det jammen mange andre draumar som også fint kan realiserast. 

Eg kan eigentleg ikkje heilt setja ord på kva det eigentleg med Paris. Første gong eg kom dit var eg temmeleg overraska over at det var SÅ fantastisk, eg var førebudd på at det var svært overdrive dette med at det er den vakraste byen i verda. Eg forstod for alvor at det er ein grunn til at enkelte stader er enorme turistmagnetar. For meg handlar truleg om ein kombinasjon av steminga, skjønnheten, arkitekturen, storleiken, kunsten, kjensla av å verda i ein verdsby, sjarmen, kyrkjene, menneska og alle turistane. Estetikken er så til dei grader i hovudsetet i denne byen og det gjorde noko med meg. Dersom du ikkje har vore der, dra dit og opplev det sjølv! Kanskje bildekavalkaden under her kan formidla noko av det som gjer meg sånn energi? 

Seinare har eg vore jamnleg tilbake til Paris. Og det kjem eg truleg til å halda fram med resten av livet, (så lenge helsa og økonomien tillet det, he he.) Seinare har eg vore mange andre fantastiske stader også. Imponerande, flotte, sjarmerande, som til dømes både Roma og Barcelona er. Og for kvar nye vakre stad som eg besøkjer og likar, må eg berre erkjenna det opplagte: dette er fint, men det er ikkje Paris... Det skal seiast at eg har høyrt om fleire som har vore i Paris og som berre er sånn passe begeistra. Dei har heilt sikkert andre stader som er for dei det Paris er for meg. Byen der eg kjenner meg heime nok til å elska han, og samstundes framand nok til å sjå meg sjølv og livet i eit anna og nytt perspektiv, og klarer å tenka klart i forhold til kva eg ynskjer vidare i livet. Siste gong eg var i Paris, for litt over eit år sidan, bestemte eg meg for at eg vil satsa meir på kunsten. Og etter det la alt seg til rette for at eg kunne få mala meir. 

Har du eit reisemål som du stadig må venda tilbake til? Ein stad der du finn det ekstra lett å sjå deg sjølv og livet ditt i perspektiv? Eg vil gjerne høyra om det!

Kakene! Makronane! Croissantane! Eg går merkeleg nok ned 2 kg kvar gong eg er i Paris, trass i at eg stappar innpå med slikt (til og med på flyturen heimover). Det må jo bety at eg er i mitt ess, eller noko. 

Feiltrykk og opprykk

Dei fleste av bildene eg sel er såkalla giclee-trykk. Det er dyrt på produsera bilde på denne måten, berre papiret kostar nærare 1000 kr pr kvadratmeter. Då er det frustrerande å gjera feil. Spesielt i stort format, slik som dei fleste bildene mine er. Det er ikkje få lappar som eg har brukt på dyre prøvetrykk og så har ikkje fargane blitt som eg hadde tenkt meg. 

Etter kvart har eg begynt å sjå litt annleis på dei såkalla feiltrykka mine. Fordi papiret er av såpass god kvalitet, har eg anledning å mala oppå for hand dersom eg ikkje er heilt nøgd med fargane. Eller eg nyttar - som i gårkveld - pastellkritt. Og det gode er at fleire gonger har eg opplevd at dei såkalla feiltrykka faktisk har blitt dei finaste bildene til slutt. Og dessuten får kjøparen då eit bilde som (sjølv om det er produsert i opplag) er heilt unikt, eit bilde som det ikkje finst 100% make til her i verda. 

Så kan ein jo seie at desse feiltrykka også representerer aldri så lite meirarbeid for meg. Det er sant. Samtidig har eg opplevd at dette er litt sånn arbeid som er enkelt å forhalda seg til og gjera dei dagane eg ikkje er heilt i malemodus og inspirasjonen ikkje akkurat gnistrar. For å arbeida med fargar gjer alltid noko med meg. Medan eg sit slik og ordnar på fargane, hender det rett som det er at tid og stad forsvinn, eg får nye bildeidear og aller best: eg blir glad og inspirert!

Eg trur det ligg ei djup sanning i at akkurat våre feil og manglar, også er vår unike sjanse til å bli noko heilt briljant og unikt. Feiltrykka i livet kan rett og slett skapa rom så inspirasjonen med stor I, den som kjem utanfrå og inn, kan få landa i oss. 

Livsnødvendig sløsing. Kva er det med blomar?

"To hus, eit tre og all denne våren" All rights reserved © LinaLyng

Eg elskar blomar. Blomar har hatt ei instinktiv tiltrekkjing på meg så lenge eg kan hugsa. Eg var ei typisk blomeplukkande småjente. Eg hugsar gleda over dei første kvitveisane, etterfølgde av smørblomane, før -o lykke- den lilla engkarsen dukka opp over alt. Og her i Hardanger er det verkeleg snakk om over alt. Eg unner verkeleg ALLE å oppleva mitt kjære Hardanger under fruktbløminga, medan alle bakkar gnistrar i lysegrønt nyspira gras, enorme mengder med knallgule løvetann og lyselilla engkarse. Og så kom det tiriltunge, raudkløver, prestekrage, blåklokke.... Lange somrar med gratis, kostbar, lysande og forgjengeleg lukke. Som sagt, tiltrekkjinga er instinktiv og ordlaus, men no kan eg gjerne setja "vaksne" beskrivelsar på kva det er med blomar. Fargane, formene, det skjøre, det forgjengelege og likevel så vannvittig kraftfulle og organiske.  Blomar er som livet sjølv. Som menneska. Blomar talar til oss i situasjonar der ord blir fattige. I sorg og i glede. Bårekrans og brurebukett. Blomar er eit fantastisk uttrykk for kjærleik, respekt, takksemd og livsglede. For ei tid sidan kom eg over ei dagbok frå ein vanskeleg periode i ungdommen, der eg nettopp hadde opplevd ein stor rystelse i livet då to vener døydde i ei ulukke. Det var rart å lesa at eg allerede som 17-åring reflekterte over dette med blomar og livet, om enn på ein noko naiv måte: Menneske er som blomar. Skund deg å nyta kor vakre dei er før dei visnar                  (Lina, 17 år)   Blomar er luksus, forgjengeleg luksus. Eg kjenner meg ufatteleg verdifull når nokon gjev meg blomar "Roser kan også frysa" All rights reserved © LinaLyng Blomar er der "berre for at", naturen som driv livsnødvendig sløsing med fargar og energi. Blomar må nytast her og no, blomar er ferskvare, akkurat som livet! Parallellane til mennsekelivet er mange: Nokre blømer på berr kvist tidleg, tidleg om våren, medan andre blømer seint. Nokre står lenge i blom, nokre kjem stadig med nye knoppar, andre blømer kun eit par dagar og er desto meir spesielle å få oppleva. Nokre er hardføre, andre er skjøre, nokre endrar farge etter jordsmonnet, medan andre slett ikkje overlever flytting. Peonane blømer kun etter mange år på same stad. Nokre blømer nesten ikkje dersom dei har for næringsrik jord, medan andre må ha rikeleg med gjødsel.  Likevel, når alt kjem til alt, er det skjønnheita, den forgjengelege og slåande venleiken, som gjer at eg elskar blomar.  Blomar er det store i det vesle, sjøve livsmysteriet materialeisert i stilk, kronblad og pollenbærarar. Olav H. Hauge får som vanleg sagt det kort og vakkert: Du rører ikkje ein blom utan stjernone skjelv. "Lyft meg mot himlen, du makt i mi makt!" copyright LinaLyng Ha ei blømande helg! LinaLyng

"Hjertets tomhet er håpets mulighet"

 "Hjertets tomhet er håpets mulighet" All rights reserved © LinaLyng

Den siste tida har eg stadig blitt møtt med folk som seier at det er kjekt å sjå at eg er så produktiv for tida. Dei har observert at eg har lagt ut mange nye bilde på facebook og her på heimesida mi, og at eg har begynt å blogga igjen og reklamera aldri så lite for LinaLyng.

Sanninga er at eg slett ikkje er produktiv for tida. Sanninga er at eg har slite med sjukdom og har svært lite energi, og at eg rømmer til facebook og internett når eg ikkje eg orkar så mykje anna i den verkelege verda.

Eg er ikkje så flink til å vera snill med meg sjølv når eg er energilaus, kjenner meg tom og har lite å gje. Eg har ein tendens til å fordømma meg sjølv for alt eg ikkje får gjort og klandra meg for å vera både lat og dum.

Ein av dagane då formen min var som aller dårlegast, eg følte meg berre tom, fekk eg tilsendt ein nydeleg inspirasjon av den danske presten Ole Skjerbæk Madsen. Han skreiv om tomheit, at Gud skapte verda ut frå nettopp tomheit.

Madsen skriv mellom anna at tomheita korkje var eller er skild frå Gud, men var det rommet skapinga kunne skje i. "Vær uden frygt, når du møder tomheden, når alle selvbilleder og domme og illusioner opløses (...) Hjertets tomhed er håbets mulighed".

Orda hans gjekk rett til hjarta på meg og fekk meg til å akseptera meg sjølv og mitt indre (og fysiske) audeland på ein ny måte. Ja, eg vart beint fram fylt med forventning til kva godt som kan bli skapt ut frå dette tomrommet i livet mitt.

LinaLyng