"Tenker på deg natt og dag" - mitt hittil største bilde. Se videopresentasjon HER
I løpet av disse årene jeg har malt, har jeg stadig gått opp i format på maleriene mine. Størrelse er et viktig aspekt ved et kunstverk. Et stort bilde krever sin plass på en helt annen måte enn et lite. Både rent fysisk i et rom, men også mentalt både i meg som lager bildet og hos betrakteren.
Store bilder kan være påtrengende. I starten syntes jeg det var skikkelig skummelt å skulle male på store, kostbare lerreter. Hvem trodde jeg at jeg var? Det føles fremdeles mye mer sårbart å male store bilder enn små. Det er som å skru opp volumet på en mikrofon, det du sier kommer fram på en helt annen måte. Potensialet for å være plagsom og påtrengende blir mangedoblet. Det blir (heldigvis) også potensialet for å få utløp for de store følelsene og fargegleden.
Det å våge å gå opp i format har gjort noe med min personlighet. Ikke bare kan jeg kjenne en barnslig glede av å lage noe STORT ala den barn kan kjenne når de bygger et høyt tårn. Det har gjort noe med meg å våge å ta plass. Det er ikke alltid jeg syns det er behagelig å være så synlig. Men jeg velger å være det likevel. Mine store bilder hjelper meg å være synlig "på tross", minner meg om å våge å være meg selv. Er "meg selv" på mine vegner når jeg egentlig ikke tør.
Når jeg ser store flater med farger og former som utelukkende kommer fra meg, lærer jeg litt mer om hvem jeg. Samtidig som jeg også blir fylt av en følelse av undring, av å ikke helt forstå meg.
LinaLyng
